SETT HERFRA - en fjortis' bekjennelser

Takk for meg.

2010-10-11T15:53:00.000-07:00

Kjære blogg. Det har vært utrolig fint å kjenne deg, men du vet. Høsten er halvveis og vinteren nærmer seg med stormskritt. Du er ikke en vinterblogg. Du er en "Det-er-fint-vær-og-jeg-er-rimelig-glad-og-har-overskudd"-blogg. Man kan si du er totalt ikkefungerende når målestokken går under 10 grader. Det er slitsomt å skrive positive, morsomme, sarkastiske innlegg om ting jeg engasjerer meg for når jeg alltid må gjennomføre det med en solid fasade. En fasade som slett ikke er solid lenger. Når en så liten ting som å skrive en mail blir en enorm prestasjon, må lekser, familie, og andre ting ungdommer er pålagte å gjøre, prioriteres i aller høyeste grad. Dessverre. Blogg, du vil alltid være min store kjærlighet, men dette fungerer nok ikke mer. Kanskje vi treffes igjen og tar opp kontakten. Vi kan sikkert ha litt uforpliktende moro. Men akkurat nå er hodet mitt viktigst. Men du som leser, shamener eller? Well don't come here complaining, go see a fucking shrink or something. Gøy å være emo. Det må jeg prøve flere ganger. Med det sier jeg midlertidig takk for meg. Ha en fin firemåneders natt... Btw: om dere lurer på noe så bare spør. Lover å svare på eventuelle spørsmål.

Kåseri - Shit-gutter

2010-09-07T14:09:00.000-07:00

Shit-gutter

Soundtrack: Halv – Jokke med Tourettes

I dagens samfunn der antall ekteskap som varer er like mange som de som går i grus, er det lett å miste troen på at du som femtenåring noen gang skal klare å finne deg en gutt som kan hjelpe deg gjennom tunge tenåringsår. Det å være omgitt av en gjeng idioter som ufrivillig har samlet seg på en ungdomsskole får ikke akkurat opp håpet. Er de ikke overdrevent fotballfrelste eller de med en IQ på nivå med de som lager colgatereklamene med elendig dubbing, elendige skuespillere og elendig manus, så er ”Hvilken bh-størrelse bruker du?” det beste sjekketrikset de kan komme med.

Ja, når man ikke ser annet enn idioter og skillsmisser rundt seg så er det ikke greit å vite hva man skal tenke lenger. Men det er faktisk sant det de mener om at det finnes noen der ute, så lenge man er tålmodig og leter på riktige steder. Det finnes shit-gutter.

Shit-gutter er det jeg liker å kalle gutter som gjør deg så målløs at det eneste fornuftige du finner i hodet ditt er dette: ”SHIT” eller ”wow shit, hvem er han her?” eller ”shit…” eller ”omg, wtf, shit.” Det er overhodet ikke mulighet for å tolke dette på forskjellige måter. Er han en shit-gutt så er han definitivt et catch.

Det er ikke store forskjellene på de ”shit”ene, men det kan være greit å vite hva som passer best når. La oss si at du har truffet en gutt, og lurer på hva du skal tenke om han. Vi tar utgangspunkt i den første shit-en, altså ”SHIT”. Denne formen av shit er kanskje den mest brukte. Den kan forekomme flere ganger under flere stadier av det eventuelle forholdet. Den mest kjente er allikevel ”SHIT” som i jøsses, jeg har aldri sett en så vakker og ven gutt i hele mitt liv. Eller på ungdommens språk: Skjeeeer med å være heit aa?

Senere kan ”SHIT” også passe når du innser at denne fantastiske gutten deler din ekstreme entusiasme for britisk aksent og er like avhengig av kabal som deg. I disse tilfellene er det allikevel kanskje mer naturlig å bruke ”shit...”, som jeg kommer tilbake til senere.

Når ”SHIT”-øyeblikket der du har fått øye på den fantastiske fyren og beundret håret hans og de antakelige magemusklene hans, vil du mest sannsynlig foretrekke å gå over til ”Shit, hvem er han her...”, som er en måte å uttrykke overraskelse og nysgjerrighet på. Når en eim av Hugo Boss kommer mot deg samtidig som han reiser seg for å håndhilse på deg uten at noen har bedt han om det, skjønner du at han ikke er som alle andre. Derav uttrykket ”Shit, hvem er han her?”

Okei, så han er kjekk, liker britisk, lukter godt og har hilst på deg. Definitivt shit-materiale så det holder. Når han etter dere har slått av en prat spør om du vil gå en tur på operataket i mørket for å se på stjernene, blir det nesten for klissete, men bare nesten, og du rister på hodet i beundring og tenker: ”shit…”

”omg, wtf, shit.” kan ofte byttes ut med alle former nevnt over, men handler hovedsakelig om hvordan du gang på gang blir overrumplet at han aldri slutter å overraske deg og nye muligheter og sider av han åpenbarer seg.

Dessverre kan det da også skje at du finner ut at Shit-gutten ender opp med en fjortis som husket på å være så horete og bitchy som mulig for det er det eneste som er bra nok for shit-gutter. ”Omg, wtf, shit. Hvordan kan han like en som tror at Asia er et land i Afrika?” Jeg vet vennen, men verden er et shitty sted, så det er bare å lære seg å leve med det.

Jeg vil ikke ha barn.

2010-09-05T13:31:00.001-07:00

Da jeg var liten tenkte jeg alltid at når jeg ble stor, da skulle jeg gifte meg med en fin mann og få to barn og leve lykkelig hele mitt liv. Nå kan jeg ikke skjønne hva jeg tenkte på. Når jeg blir stor så skal jeg nyte singellivet til det fulle og ikke føkke til noens liv bare fordi jeg valgte å føde dem. Jeg hadde vært en dårlig mor. Jeg er nemlig en bitch. For eksempel blir jeg lett irritert over ting og barna mine hadde ikke vært et unntak. Jeg har ikke lyst til at datteren eller sønnen min noen gang skal føle at jeg er lei av dem eller at jeg skulle ønske jeg ikke hadde dem i utgangspunktet. For det andre så tror jeg ikke helt på kjærlighet. Jeg kan ikke forestille meg selv tilbringe resten av livet med en fyr. Tanken gjør meg stressa. Så det går bare ikke. Jeg vil ikke utsette noen som helst for en skilsmisse. I tillegg til det hadde jeg ikke utstått å se noen så nære meg få psykiske lidelser. Hva er da poenget med å få et barn hvis det senere ønsker at det aldri hadde vært født? Det eier jeg ikke samvittighet til. Når jeg blir stor skal jeg bruke tid på meg selv og mitt hode. Hvis hodet mitt ikke er i orden så er det dummeste jeg kunne gjort å få meg et barn. Å få et barn er ikke noe man burde gjøre for sin egen skyld. Man føder et barn, for god's sake. Man skaper et liv. Et liv som kommer til å bli fylt med alle slags følelser. Og hvis det noen gang skal skje meg, skal jeg tenke utrolig nøye gjennom om jeg kommer til å takle at det barnet går gjennom alle de følelsene. Hvis du syntes dette innlegget var rotete så kan du kanskje forestille deg hvordan hodet mitt er nå.

I STILL RUN THIS THING LIKE A DANCEHALLQUEEN FFS

2010-09-01T11:05:00.000-07:00

Jeg vet dere har blitt gale av frustrasjon hver gang dere har gått inn på bloggen min og sett den samme stuslige overskriften som sier "bad hair day. bad face day". Jeg vet dere ikke har tenkt på annet enn når Veslemøy vil komme tilbake. Jeg vet dere har grått dere i søvn hver natt kun fordi dere savner meg. Jeg vet det har vært tungt. Men guess what, jeg er tilbake! Dere trodde kanskje bloggen hadde forlatt oss for godt, men neida. Den har bare vært grønnsak i sommer og litt til. Så joda. Life goes on. Og når huset er fullt av slektninger, skolesaker er kjøpt inn, kåseri skal skrives og kalenderen er fylt med avtaler på bogerud, majorstua, Oppsal kirke og løkka, er det virkelig ikke lett å få seg til å skrive et blogginnlegg. Merkelig nok ender jeg alltid opp med å starte på dem når jeg egentlig har andre ting jeg skulle ha gjort. Sånn som nå. Naturfag og RLE og engelsk. Fine saker, i tell ya. Jeg føler alltid at jeg forandrer meg og modnes littegrann hver sommer. Er det bare jeg som føler det sånn? Jeg tviler. Allikevel er det bare jeg som merker at jeg har forandret meg. For alle andre er jeg den samme. Merkelig nok. Utrolig kjedelig da. Ikke faen om jeg gidder å være den samme hele ungdomsskolen. Kan ikke dere andre bare gå med på at jeg skifter personlighet hvert år? Mkay? Deal? Omg, jeg har så mye jeg vil skrive! Men dessverre tok høsten meg igjen og nå har den planer om å torturere meg ned til hver minste celle i kroppen min med mørke og kulde og regn. Og nå må jeg få gjort leksene mine. Wish me luck. Eg kjem til å sakna deg, Sumaren. Dette blir et fint bloggår. Kanskje. Vi får se. Prolly not. Ps. Mimretid med bilder i morgen. Gled deg. Selv om du strengt tatt ikke bryr deg om hva jeg har gjort i sommer.

Bad hair day. Bad face day.

2010-05-06T05:20:00.000-07:00

Hehehe, jeg er fail på redigering. Men det bryr jeg meg ikke om. Jeg elsker meg selv. Håper du har en fin dag. Hjerte på deg for at du leser bloggen min. <3

Livet mitt suger fordi jeg er så lik alle andre

2010-04-15T09:53:00.001-07:00

Åh, det er så frustrende med folk som tror at jeg kopierer andres ideer og innlegg! Ikke at jeg klandrer dem, for ideene mine er kanskje ikke så originale, men... hallo, syns de virkelig at jeg virker som en person som er avhengig av andre for å kunne legge ut innlegg på bloggen min? Da blir jeg litt trist. Jeg har blogget i nesten to år nå, og som jeg kan huske, er det bare et av innleggene som har vært relativt identisk med en annen blogger sitt, men jeg spurte faktisk om det først. Og det er lenge siden! Jeg hater når folk tar ideer fra andre uten å spørre, men det er faktisk forskjell på å la seg inspirere og å kopiere. Jeg er faktisk en person som klarer å stå for meg selv, og jeg trodde da virkelig at jeg ga det uttrykket gjennom bloggen min. But oh well. Livet er hardt liksom.I dag hadde jeg på meg shorts og jeg så på south park. Det var litt uoriginalt synes jeg. Jeg skal skjerpe meg. Også tok jeg bilde av meg selv. Jeg er fjortis.

i see nothing but fail

2010-04-04T03:03:00.000-07:00

Egentlig... Så har jeg mest lyst til å skrive ned alt som foregår oppi huet mitt for tiden. Få det ned skriflig, for så å fortelle det til hele offentligheten. Jeg skjønner ikke helt hvorfor jeg har lyst til det. Jeg skjønner ikke hvorfor noen har lyst til det. Hvorfor har noen lyst til å vise til folk de omtrent ikke kjenner at de sliter med noe litt eller ganske eller veldig alvorlig? Jeg har ikke lyst til det. Men jeg har litt lyst likevel. Kanskje for sympati. Kanskje for forståelse. Kanskje fordi at når det er noen som sitter bak en skjerm og leser det så kan de selv prøve å forestille seg hvordan det er, i stedet for at jeg må bruke masse stemme på å prøve å forklare akkurat hvordan jeg har det inni meg. Også blir det ingen pinlige stillheter. Og! Når man skriver det på en blogg er det rettet mot alle og ikke bare en person. Og det er jo kanskje litt ... befriende eller noe sånt. Fordi da kan den personen du helst vil skal få vite det, vite det, uten at man må gjøre noe særlig stor sak ut av det. Men det blir for dumt. Vi kjører en annen taktikk: Hei, jeg heter Veslemøy og jeg har det veldig bra alltid. Jeg gråter aldri og jeg syns det er veldig fint å være tenåring. I get by with a little help from my friends og nå skal jeg gå på tur. Sjallabais.Hvem er du? Er du glad? Si ja.

You see these red wine lips? I didn't dream up this

2010-03-28T12:16:00.000-07:00

Når jeg ikke har noe bedre å gjøre blir jeg alltid sittende i en slags transe. Dype tanker, seriøse tanker, triste tanker. Jeg tror det er farlig å tenke for mye. Man kan gjøre ting man ikke har lyst til. Jeg føler noen ganger at jeg kanskje begynner å nærme meg det punktet, men det er heldigvis fortsatt bare en tanke. En fjern en. Jeg tenker på livet mitt, hvordan det ble som dette. Hvordan det kunne ha vært. Hvor mye verre det kunne ha vært. Og hvor mye bedre det kunne ha vært. Det er vel for det meste det det går i, fordi jeg er for bortskjemt til å se at jeg antakeligvis har det jævlig bra. Men hva hvis jeg aldri hadde tastet det nummeret og trykket på ring. Hva hvis jeg hadde blitt hjemme fra skolen den dagen. Hva hvis jeg hadde tatt den neste t-banen. Eller kanskje ikke hadde tatt den i det hele tatt. Ville livet mitt sett anderledes ut i dag? Kanskje jeg hadde vært en naiv uvitende liten jente som hadde en oppfatning av livet som en dans på stemorsblomster (roser har torner). Eller jeg hadde ikke hatt noen oppfatning av livet overhodet. Jeg hadde bare latt meg flyte med og ledd når den kuleste jenta i klassen lo. Eller jeg kunne vært glad. Vært klar over livets harde realiteter, men vært glad. For man kan vel alt tatt i betraktning si det sånn at jeg har vært heldig. Jeg har hatt noen utrolig fine stunder som jeg ikke ville ofret for alt i verden. Men kanskje jeg egentlig burde ha gjort det. Byttet intens lykke i en uke mot jevn lykke i et år. Jeg lurer. Nå virker det som et uaktuelt alternativ. Men om jeg før hver avgjørelse hadde blitt fortalt om hva konsekvensene etter lykken ville bli, hadde jeg kanskje satt meg ned og veiet for- og imotargumenter en ekstra gang. For du vet, medaljen har en bakside, som det så fint heter... Men jeg er da et menneske, og det er menneskelig å gi etter for fristelser. Men hvorfor er det absolutt nødvendig å stille meg foran disse avgjørelsene. Kan jeg ikke bare ha gjennomsnittshumør og ferdig med det? Kan jeg ikke bare være et gjennomsnittsmenneske?Jeg ble sittende og lure på hva som kunne få meg tilbake til denne tiden. Så kom jeg på det. Jeg måtte skru tiden tilbake to år, starte på barneskolen, få sol og sitte i Bryant Park og spise frokost og vente på en herlig dag på Manhattan... so long reality.

Ikke kom her og fortell meg om janteloven

2010-03-25T08:02:00.000-07:00

Jeg er flink til å synge. Jeg er flink til å skrive (når jeg prøver). Jeg har smarte interesser, hvis det er noe som heter det. Jeg er snill. Jeg er smart. Jeg er moden. Jeg ser bra ut. Jeg har fin kropp. Jeg har en del fine klær. Jeg er hyggelig mot folk jeg kjenner og mot folk jeg ikke kjenner. Jeg er kreativ. Jeg er morsom. Jeg er spesiell. Beklager å måtte skuffe deg, Samfunn, men det er dessverre ikke du som bestemmer hvem som er pene, morsomme og kule. Det er oss selv, og bare oss selv. Livet er altfor kort til at vi skal bruke tiden vår på å prøve å være noe som noen andre har fortalt oss er riktig. Jeg kan love deg som leser dette at uansett hvem du er, så er du definitivt smart, snill, pen, heit og spesiell. Du er bare nødt til å fortelle det til deg selv. Hva er du flink til? Gi meg en kommentar hvis du gidder. Og legg gjerne med at du ser bra ut. Da blir jeg glad. For det gjør du.

Dagens begivenhet

2010-03-18T09:07:00.000-07:00

Greit, på noen litt sinte oppfordringer av Martine og Torkel om å ikke ta sånn på vei over det, skal jeg senke selvhøytideligheten min til minus fem og gi deg en god latter. Joa, jeg innrømmer at det var gøy, det har jeg aldri sagt at det ikke var. Men hey, you have fun: Man ser forresten ikke så mye, men hvis du har utrolig lyst, kan du se det på youtube...

Berre ein hund

2010-03-16T14:24:00.000-07:00

For litt siden fikk jeg min første ordentlig negative/nedsettende/kritiserende kommentar på bloggen, og nååå... må jeg skrive et innlegg. Ikke at den kommentaren var så utrolig grusom, jeg bryr meg egentlig ikke så mye, men det får meg til å lure: hva er det egentlig som får folk til å kommentere et bilde/blogginnlegge/whatever bare for å kritisere? Det er så unødvendig som det kan bli. Det finnes folk som får kommentarer som dette, men som faktisk er direkte sårende, og de får ofte flere enn bare en. Det virker ikke helt som om de som skriver disse tingene tenker over at det kan sette varige spor hos personen de utsetter det for. Om jeg får ordentlig sårende kommentarer på noe sletter jeg dem (eller glemmer dem, hvis det er muntlig) og tvinger meg selv til å tenke at jeg faktisk har et liv i motsetning til disse folkene. Mange har ikke denne fordelen, for det er det jeg vil kalle det, jeg har en enorm fordel i det at jeg klarer å heve meg over ting som jeg vet ikke er verdt å tenke på. Men ja, hva er det egentlig? Mangel på empati? Og hva kommer det av, gener, sosial påvirkning? Mange har en teori om at de som har det vondt hjemme eller har opplevd vonde ting tar det utover andre, for eksempel personer på skolen som er svakere mentalt enn det de er. Eller at de har veldig dårlig selvtillit selv og må rakke ned på andre for å føle seg bedre. Og sånn er det vel ofte også. Jeg leste for litt siden en artikkel om mobbing i a-magasinet. En av intervjuobjektene som var tidligere mobber fortalte at hun og en annen hadde mobbet og nærmest ødelagt livet til en annen i klassen. Hun fortalte også at de begge hadde hatt det veldig bra, både hjemme og på skolen, så den teorien faila litt i den situasjonen kan man vel si... Jeg vet ikke helt hvor konklusjonen min er i dette innlegget... Men åh, nei, jeg blir så utrolig sur når jeg ser eller hører om sånne ting! Hva er liksom poenget? Jeg blir helt rasende, selv om det er noe som ikke angår meg i det hele tatt, kanskje til og med ingen jeg kjenner. Gud, jeg blogger dårlig for tiden. Skal vi lette litt på stemningen dere? Først kan vi ta en sang: Sommer kommer, sommer kommer, sol og regn og latter og sang! So-hol o-hog regn o-hog latter, ha-ha-ha, latter so-hol og sang! Den synes jeg du burde synge noen ganger for deg selv. Og tenk på innholdet i teksten. Analyser det og føl det. Det er faktisk helt sant. Og så et bilde som jeg virkelig håper du trekker på smilebåndet av. Hvis ikke tror jeg du er et ondt, ondt menneske.Sesåsøt! Hun ligner på meg!

Jeg fant, jeg fant

2010-03-13T04:33:00.000-08:00

Say it's possible, Terra Naomi

Trend-suicidal

2010-03-08T14:21:00.000-08:00

I det siste har det gått opp for meg at jeg befinner meg på helt feil sted når alle disse nye trendene blir innført. Jeg forstår at jeg er nødt til å skjerpe meg. Jeg snakker om trender typ ta bilder i speilet, føre det videre til neste nivå - ta bilder på do, fornekte at man ser bra ut på et bilde, hvit øyenskygge i øyekroken, bitchblikke dem som klarer å heve seg over nedverdigende kommentarer, leke dum og å jevnt over prøve å være så langt som mulig fra den man egentlig er. Både utseendemessig og personlighetsmessig. Jeg har nå spottet noe av det jeg tror vil bli en enda større trend enn det det allerede er. Jeg er tidlig ute denne gangen. For det er bare å innse det først som sist: Det er slett ikke noe å strebe etter å være glad. Hallo, tenk litt da. Hvis du er glad hele tiden så får du ikke sympati. Og da er du ikke spesiell. Eller selvfølgelig, du skal jo helst gli mest mulig inn i mengden på de fleste punkter, men jeg lover at det ikke kommer til å bli noe problem, nå som det er trendy å være lei seg. Alle er lei seg nå for tiden, for det er det som er kult. Om det faktisk er så utrolig synd på disse "trend-suicidale" kan jo diskuteres. Men altså, når ble det et viktig poeng? Selv om det kanskje er folk som har det verre, så er det jo de som snakker høyt om det som fortjener mest oppmerksomhet. Det sier seg selv. Hvis man ikke tør snakke høyt om angsten, voldtekten eller familiesituasjonen din, har man bare deg selv å takke. Alt dette er jo som en godtepose, du kan få sympati og være trendsetter, selvom du faktisk har det helt fint! Jeg skjønner godt at det høres fristende ut. Men fortvil ikke, selvom du ikke kommer på noen grunn til å være liksom-leideg. Jeg vil nå i noen enkle trinn lære deg opp. - Først og fremst burde du sørge for at alle får vite hvordan du har det. Og det er selvfølgelig, skal vi ta det i kor? : JÆVLIG. Ok? Check? Got it? Flott! - Det er godt mulig at du vil få kommentarer som: "Går det bra med deg pus? <33" "Hva har skjedd? Jeg er alltid her for deg vennen!" og "Hvem skal jeg knuse kneskålene på?". Til disse hyggelige personene som later som om de bryr seg men som egentlig ikke bryr seg så mye, er det greit å ha en back-up forklaring på hvorfor du faktisk er lei deg. Det kan være en du er forelska i som ikke er forelska i deg. Det kan være at håret ditt er stygt. Det kan være at mora di er dust i huet. Det trenger ikke nødvendigvis å være sant heller. - For å være helt sikker på at alle vet at du er trendsetter, bør du også oppdatere deg på hva annet som er fjortistrender for tiden. - Hvis du vil markere deg ekstra mye, burde du legge ut bilde på facebook av deg selv som griner. Eller det er egentlig et must. Hvis du vil markere deg EKSTRA mye kan du slenge på litt om sånne selvmordsgreier. Men selvfølgelig skal du ikke gjennomføre det. Vi trenger jo ikke å gå så langt. Fordi du har det jo egentlig ganske greit, du bare prøver å følge en trend, og det hadde jo vært litt trist hvis det medførte at noen ble ordentlig lei seg. Ps. På grinebildene må du huske å ha maskara som renner nedover kinnene. Lykke til! Avsnittene er fortsatt teite, så jeg bare er litt kreativ. Haha. Bytting av skrift equals nytt avsnitt.

Alle som ikke dansar er voldtektsmenn!

2010-03-08T13:53:00.000-08:00

Jeg er kanskje litt seint ute, men betre seint enn aldreg. Aldrig. Nevermind. Gratulerer med dagen, kjære damer/kvinner/jenter/hunkjønn! Jeg hadde jo faktisk tenkt å skrive nynorsktentamenen min her fordi den selvfølgelig handlet om feminisme, men den har blitt litt borte... Og jeg føler egentlig ikke at jeg har tid til å skrive et nytt langt innlegg... Men den kommer vel ved en senere anledning. I dag har jeg gått i tog med RUere og hatt det ganske koselig. Og litt trist. Men det går egentlig bra. For vet du hva? Det kunne vært verre. Jeg bor i Norge, verdens herligste land! Jeg har ikke blitt voldtatt. Jeg har gode venner som støtter meg i (nesten) alt jeg gjør. Jeg har begge foreldrene mine og litt til. Jeg har god musikksmak og smarte politiske meninger. Jeg gjør det ganske bra på skolen, og jeg kan synge. Jeg har guts til det meste. (I motsetning til visse andre...) Jeg ble sitert av Sofie på den fantastisk fine bloggen hennes i dag. Jeg ble oppmuntret av de fine vennene mine. For eksempel hun her. Jeg har det utrolig bra. Hallo, hva er vel en skilsmisse? (Jaokei, det er kanskje litt mer enn bare det, men tss.) Men nå må jeg gå, vi snakkes i neste innlegg om noen minutter. puss puss <3

HALLO SVAR FORT SYNS DU JEG LIGNER PÅ HUN? FORDI NOEN HAR SAGT AT JEG GJØR DET JEG VET IKKE JEG MEN KANSKJE. HVA SYNS DU?

2010-03-07T08:10:00.001-08:00

Henne er dritpen da. Jeg er skikkelig stygg. Jeg syns IKKE vi ligner. - Syns du vi ligner?

Kjærleik

2010-03-02T13:53:00.000-08:00

Vet du hva slags folk jeg liker? Jeg liker sånne som har spontane frierier. Sånne som gifter seg på en øy i oslofjorden i stedet for i kirka. Sånn som har skottskrutete bryllupsdress og kjole fra Cecilie Melli og i tillegg kjøper fine designerkjoler til døtrene sine. Sånne som ikke gidder å bry seg om giftering fordi det ikke er så viktig. Sånne som holder humoristiske taler i stedet for klisjefylte. Sånne som får herlige karismatisk unger som de gir herlige karismatiske navn. Sånne som holde hverandre oppe hver eneste dag og trøster ved å minne den andre på at de alltid er der for dem. Sånne som ikke trenger å bruke stemmen for å minne den andre på at de alltid er der for dem. Jeg snakker selvfølgelig om mamma og stefaren min, som jeg beundrer så innmari høyt, kanskje med en ironisk undertone, men jeg mener det allikevel. (Bilde: http://altgodt.wordpress.com/2009/06/14/kva-kan-eg-seie/) De drar forresten til et vanvittig harry sted i syden i morgen, som jeg ikke nevner ved navn, av frykt for å ødelegge det fine imaget jeg skapte over her... Oh well. Thanks for all the support. Jeg skal bake kake til dere når dere kommer hjem.

Jeg liker ikke

2010-03-02T11:59:00.001-08:00

Kongefamilien. Eller, jeg har ikke noe personlig imot medlemmene av kongefamilien, for jeg har når sant skal sies ikke snakket noe særlig med noen av dem. Det jeg misliker er at Norge er et monarki. Personen med høyest rang i landet vårt har fått jobben fordi han har fått den i arv, og fordi han var så heldig å bli født som gutt. Han har heller ingen innflytelse på samfunnet, dvs. han er relativt unyttig. Er ikke det en veldig kjip følelse for vår kjære konge? Til tross for at man ikke trenger noe spesiell utdannelse for å bli konge, bor han og familien hans i store, dyre hus uten egentlig å ha gjort noe for det. Hvor rettferdig er det at våre skattepenger skal gå til en familie som uten noe grunnlag blir ansett som mye mer spesielle og verdifulle enn oss andre? Det ligger så mye potensiale ute i det norske folk som ikke blir tatt i bruk eller rett og slett blir undervurdert. No offence, men jeg tror ikke kongen vår er så begavet at det gjør noe. Jeg synes at om vi først skal ha en konge så kan vi i det minste ha en som faktisk har strevd for å komme seg dit, selv om det kanskje er ganske veldig langt unna prinsippet med en kongefamilie i det hele tatt... Det å legge en såpass mektig stilling i hendene på en som har arvet det av faren sin, blir nesten som å gi fredsprisen til Obama, bare ganget med ti. Eller den metaforen stemte kanskje ikke helt...

Beklager om jeg trekker raske beslutninger, men jeg klarer ikke å få meg til å være for monarkiet på noensomhelst måte. Og om du vil starte med debatt, ikke kom her og snakk om tradisjoner. Tradisjoner er en tulleting, bortsett den der hvor vi ser på The Nightmare Before Christmas etter vi har pyntet juletreet lille julaften.

Her er vår kjære kongefamilie. Gammelt bilde, though.. Kilde: http://redanm.wordpress.com/2009/04/ hm. den bloggen så bra ut. den må jeg sjekke ut. Selv om innlegget hun brukte bildet i var det motsatte av meg, haha. :-)

Rester/Bunnskrap

2010-02-27T16:39:00.000-08:00

Minnekort 2008. Sommer. Gode tider. Oppussing. Mascara. Jula. Could have done better than this, couldn't you?

Jeg liker

2010-02-27T11:37:00.000-08:00

Ting som lukter godt

Jeg vil

2010-02-27T10:46:00.000-08:00

Dra til New York. Ha penger så jeg kan dra til byen og kjøpe klær og kaffe. Være en god venn. Ha noe å blogge om. Blogge oftere. Gjøre det bra på UKM. Være frisk. Få vår og varmt. Ha venner og familie som er glad i meg. Finne opp en sjokolade som er ti ganger så god som vanlig melkesjokolade, men som er sunn. Ikke ha komplekser. Bli flink til å danse. Ha kul stil. Bli kjent med nye folk. Få gode karakterer. Gjøre noe ut av dagen min. Ha sommerferie. Gå på videregående. Ta mange fine bilder. Her ble allerede to av vil-tingene oppfylt, det med bilder og venner. Faktisk så er det ikke så utrolig mange av vil-tingene som er uoppnåelige. Det betyr egentlig bare at jeg har det veldig bra og egentlig ikke krever så utrolig mye. Eller så betyr det bare at jeg er en bortskjemt overfladisk drittunge. Which reminds me: Jeg så nettopp en gruppe på facebook som het "Snow Sucks". Unnskyld meg, vi nordmenn er misfornøyde med alt? Jeg vet at jeg klager mye selv, men jeg innser at jeg ikke har noe å klage over før jeg blir med i en idiotisk facebookgruppe. Før vinteren så maste jeg om snø, så jeg har i grunnen ingenting å klage over. Jeg kan bare sette meg ned og vente på solen. Og det gjelder alle dere som uttrykker deres misfornøydhet på facebook på alle mulige måter også. Forresten så planlegger jeg og Maria Othilie (Den utrolig vakre jenta på bildet, ikke meg nei.) å gjøre veldedighetsarbeid på frelsesarmeen neste gang vi har tid. Vil du være med?

Ca sånn her føler jeg meg i dag

2010-02-14T07:50:00.000-08:00

Dette er kanskje fjerde gang jeg sier til meg selv at jeg må starte å faktisk gjøre leksene mine og ikke sitte på facebook. Det er faktisk ikke så lett. Men nå skal jeg gjøre det. Håper du har en fin søndag. God valentinsdag, morsdag, fastelavn og godt nyttår.

Turquoise

2010-02-13T04:36:00.000-08:00

Lørdager har en tendens til å bli litt kjedelige hvis man ikke får stått opp. Så nå har jeg tenkt å vaske meg fordi jeg er veldig skitten og så skal jeg til byen med Ellisiv som jeg ikke har truffet på to år eller noe i den dur. Herlig!

Jeg har en vakker venn

2010-02-09T10:58:00.000-08:00

Som sagt. Hun heter Lina Sørlie Strand og er helt utrolig vakker og smart og snill og moden og herlig og kul og morsom og jeg elsker henne. Noen ganger er det ikke greit å være Lina, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, fordi verden er urettferdig. Og fordi Lina fortjener det aller aller beste, men det er det ikke alltid hun får fordi andre ikke skjønner at noen ting gjør man bare ikke. Jeg kunne ønske jeg hadde allverdens tid med Lina, så vi kunne se på South Park og spise is og sole oss og ikke gjøre lekser og synge og leke gjemsel på ikea. Fordi det er det man skal bruke disse dagene til. Men sånn er det dessverre ikke. I den virkelige verden er det prøver og kjærlighetssorg og kalorier og dumme barn og voksne. Men du? Snart er det sommerferie. Ja, faktisk, snart. Det er i hvert fall snart vår. Og når det er sommer og varmt så eksisterer ikke den virkelige verden mer. Ikke like mye i hvert fall.

Jeg er flink

2010-02-09T05:49:00.000-08:00

Jeg lager pannekaker igjen. Jeg føler meg flink. Jeg utnytter tiden før kor ganske bra, syns jeg. Jeg øver til naturfagsprøve nå, mens jeg venter på at røra skal svelle. Jeg ryddet ut av oppvaskmaskinen. Jeg er flink. Syns ikke du jeg er flink?

Jeg vil feire forskjellene

2010-01-31T10:31:00.000-08:00

Det er så dumt at det er så mye regler på hvordan folk skal oppføre seg, kle seg, uttale seg og se ut. Jeg er så utrolig lei av det. Det gjør livet en smule vanskeligere å leve. Hvorfor er det sånn i dag at det er om å gjøre å skille seg minst ut? Er det så gøy? Jeg streber mye heller etter å være spesiell og anderledes så folk legger merke til meg. Og når jeg finner venner så vet jeg at det er noen som passer med meg, fordi jeg vet at bare de som er som meg ville ha blitt venn med meg. Hvem var det som i utgangspunktet fant opp at å gli inn i mengden, det er bra og fint? Jeg skulle gladelig skjelt ut den personen til hun/han hadde fått varige men. Men hallo, tenk så utrolig fin verden hadde vært da. Hvis bare alle turte å være seg selv (Eller, de måtte jo være snille da, hvis ikke hadde alt bare blitt ødelagt.). Hvis folk kunne stått på hodet på t-banen. Eller gått med genseren på vranga. Eller prøvd å få med alle i en svømmehall på allsang. Eller tatt med te, tøfler og kortstokk og sette seg i trappa på skolen med venner og spille kort. Ta blogging for eksempel, det er kanskje den aller største trenden for tiden. Men unnskyld meg, hva er egentlig poenget, når det eneste de gjør er å skrive som absolutt alle andre? Hvorfor lager de seg blogg i utgangspunktet når de ikke har noe spesielt de vil få fram? Er det fordi de vil få mange lesere? Vel, da kommer du ikke langt med å skrive om akkurat like uinteressante ting som topplistebloggerne allerede gjør. Fordi det har vi sett før og du er ikke "pen" nok, har ikke penger nok, har ikke lesere nok og har ikke sko nok. Så bare gi opp, honey. Men hvis du faktisk har noe spesielt og har andre hensikter med bloggen din, så for all del, kjør på. Vi trenger flere som deg. Got a little out of hand maybe... Jaja. Sånn kan det gå. Jeg bare syns det er så trist at folk vil velge å være som alle andre. Tenk så kjedelig det må være. Vi dro på Ikea og lekte gjemsel og jeg satte meg like godt ned på et av soverommene og lakkerte neglene og leste en bok jeg fant på nattbordet. Det gjør jo alle, jeg skammer meg sånn over at jeg glir inn i mengden her... Oioi, der reklamerte jeg til og med for bloggen til Lina (igjen). Det var ikke meningen. Be grateful.

Voe: The overmenneske

2010-01-28T13:14:00.000-08:00

For noen timer siden var jeg påførpremieren til Olsenbanden fordi min herlige utrolige fantasiske venn; Lina spiller Valborg. Hun er veldig, veldig flink! Jeg ble litt rørt og veldig stolt over at bestevennen min er så utrolig flink og så stooor. Men jeg hadde faktisk et poeng, noe å skrive om i dag! Hva er egentlig greia med Voe? Hun er Norges største blogger, har et ufattelig høyt nummer med lesere, og er inspo for tusenvis av tolvåringer. Eller det er kanskje å ta litt i. Men er hun egentlig så flink til å blogge? Jeg skal innrømme at jeg har sjekket henne daglig i perioder, og jeg blir så frustrert over at jeg ikke vet hvorfor. Nå er det veldig typisk meg å nekte å like henne bare fordi hun er blond og nettopp fordi det er så mange som liker henne, but still... Jeg kan ikke finne ut hva som er så utrolig spesielt med henne, bortsett fra at hun er ufattelig pen. Normalt pen, vel å merke. Det så veldig ut som en overdreven selvmotsigelse, men det jeg mener er at hun liksom er så enkel. Hun har veldig rene, enkle trekk og ikke noe spesielt man legger merke til. Jeg tror det også er noe av grunnen til at hun har så mange lesere, at hun er pen og designet og bildene på bloggen hennes er veldig fine og enkle og veldig behagelige å se på. Man kan bare hvile øynene sine på bildene av henne og badet hennes. Litt som når man har lyst til å se verdens mest overfladiske high-schoolfilm med masse rosa slemme jenter. Hvor mange lesere er det egentlig hun har? Sånn femti tusen faste lesere? Jeg leste en random bloggkommentar i dag, som respons på at en eller annen ville slutte å blogge: "Seriøst, ikke slutt, du er flinkere til og blogge enn VOE!" Hm, javel? Jeg har litt følelsen av at det begynner å ta overhånd. Det er utrolig mange som vier hele sitt liv til henne og tror hun er et slags overmenneske. Jeg synes egentlig det er veldig rart at akkurat hun er den som har havnet øverst på topplista når alle de andre bloggene på lista er helt like. Bortsett fra Lars Tangen da, som tror han er et forbilde for homofile i Norge fordi han legger ut video av seg selv der han shaver leggene. Hehe. Poenget mitt er: Jeg skjønner ikke hvorfor hun skal få så utrolig mye anerkjennelse for det hun skriver når det eneste hun skriver om er sminke og ansiktsmasker og hva hun har gjort i helgen og har et bilde av og til av hva hun har på seg. Hun er sikkert både reflektert, hyggelig, moden og smart, hun har bare ikke bevist det for meg ennå. Jeg klarer meg fint med Sofsen, jeg. Og Lina.

Jeg er voksen

2010-01-26T08:46:00.001-08:00

Jeg hadde skrevet et langt fint innlegg med masse smarte ytringer, men så var jeg litt smart så da ble det borte. Det får bli en annen gang. Det er så mye stress for tiden. Det er så mange forventninger overalt, og jeg er helt utslitt med hodepine hver dag. Jeg skulle ønske at Ebba ville være litt stille og at det ikke var usunt å spise kake hele tiden og at jeg ikke fikk firer i mat og helse og at jeg ikke trenger å være på skolen og at jeg hadde masse penger og min egen leilighet. Ja, egen leilighet. Jeg skulle hatt mintgrønne og pastellrosa vegger og blomster overalt. Ja, blomster. Og et klesskap fult av Marc by Marc Jacobs og Sonia Rykiel. Og en hund. En dachs kanskje. Og en tredemølle for å late som at jeg er sporty. Og god mat på kjøkkenet. Jeg skal bli berømt en dag. De teite voksne som sier at det ikke er slitsomt å være tenåring skulle jeg gjerne likt å bytte med. Eller det er kanskje ikke så mye enklere å være voksen... Men ikke noe vanskeligere i hvert fall. Men tross alt, det er faktisk i ungdomstiden man har de aller beste stundene også. Jeg vil heller foretrekke å kjenne det ekstra godt når jeg er lykkelig og også måtte gå gjennom et personlig helvete hver gang jeg går opp en kilo enn å ikke føle i det hele tatt. Jeg er forresten ikke så overfladisk av meg, det bare var en enkel måte å illustrere på. Har du lagt merke til at alt blir så rotete når man bare skriver ned det man tenker på? Nåja. Hun er jo søt selvom hun ikke klarer å være stille.

You turd.

2010-01-18T11:26:00.000-08:00

La meg kort få presentere meg selv: Skilsmissebarn, feminist, fan av kardemommeloven. Kort og greit, jeg liker rettferdighet. (Selvom jeg ikke helt ser hvor skilsmissebarn kom inn i bildet... Oh well) Det er mye urettferdighet i verden, og jeg fokuserer som feminist mye på likestilling mellom både kvinner og menn og heterofile, bifile og homofile. Jeg mener at de fleste verdensreligionene ødelegger ganske mye der, og om alle i verden skulle tilhørt en av disse religionene, hadde verden vært enda mer på trynet enn det den er i dag. Jeg mener at Norge burde være religionsnøytralt, det hadde vært så mye mindre ekskluderende. Jeg er også fullstendig klar over at dette mest sannsynlig ikke kommer til å la seg gjennomføre på mange år, da de fleste Nordkvinner er ganske så konservative av seg. (Du reagerte vel på den? Jeg mente faktisk Nordmenn. Irriterende, sant?) Allikevel lar jeg aggresjonen min gå utover sidemannen min i RLE-timene, som på merkelig vis er veldig enig med meg selvom han er FRP-er, av alle mulige ting. Nå har vi i flere uker lært om kristendom, og alt rundt det. Det er veldig mye fokus på kristendommen i Norge i dag og hvor viktig den er for den norske kulturarv og alle som bor her. Eller sånn virker det i hvert fall. I dag skulle jeg skrive en halv side i kladdeboka om Den Norske Kirke. Jeg er veldig sur på Den Norske Kirke, så det ble sånn her, fordi jeg var så lei og ikke gadd å ta det noe mer seriøst: Den Norske Kirke er de som bestemmer over landet vi bor i. De bestemmer så og si over hvilken religion vi skal være en del av, og melder deg automatisk inn i statskirken hvis du ikke gjør et tiltak for å unngå det. De vil at alle i Norge skal være en del av deres religion, og tenker ikke på at noen av oss følger andre prinsipper i livet enn det de gjør. Jeg er meldt inn i statskirker uten å noengang ha bedt om det. Den Norske Kirke skjønner ikke at dette er i mot menneskerettighetene. De mener at alle burde være knyttet til kristendommen på en eller annen måte fordi Norge er jo faktisk et kristent land, you turd. Nå skal det sies at jeg kan bedre enn dette og at jeg ikke tok det særlig seriøst. Men det er nå uansett det forholdet jeg har til statskirken. Og nå for tiden er det jo bare skole livet mitt handler om, så da må jeg jo få ut frustrasjonen min et eller annet sted. Men du får unnskylde meg, jeg må ta en dusj og skrive en novelle. Snakkes.

50 ting jeg har lært av mamma

2008-07-30T11:46:00.000-07:00

Jeg har latt meg inspirere av den danske Liselotte. (Som jeg har linket til) Hun har lagd en liste med 100 ting hun har lært av sin mor, men i og med at jeg bare er 13 år, så blir det halvparten. Mamma har lært meg: 1. Mødre vet hvordan vennene dine tenker, selvom du kjenner dem mye bedre enn de gjør 2. Gutter som får deg til å gråte av andre grunner enn glede ikke er verdt det 3. Å synge 4. Å regne 5. Av og til orker ikke gravide kvinner å lage middag, og da må du gå og kjøpe deg en kebab selvom du aldri har gjort det før 6. At det er viktig å gjøre lekser 7. At jeg ser bra ut. 8. At det er kjempekoselig å få komplimenter. 9. Hvis du har noen kjempefine venner, hold på dem! 10. Hvis du har ødelagt din egen mobil, så må du bruke dine egne penger på en ny 11. Veien til UDI 12. Å studere jus betyr ikke å studere juice 13. Jeg var en veldig søt baby 14. Hvis du ikke kan gå på høye hæler, så ikke gjør det 15. For mye mønster er altfor bråkete, og bør ungås 16. Å glemme morsdag to år på rad gjør en mamma veldig lei seg 17. I vår familie setter mor stjernen på toppen av treet. Hos pappa gjorde jeg det en gang. Det var et stort øyeblikk. 18. Å lage cæsar-dressing (Selvom jeg ikke fikk med meg noenting. Av og til er jeg i min egen verden) 19. Å strikke 20. Hvordan innvandringsloven fungerer 21. At jeg ikke har mulighet til å flytte til New York, men hvis jeg vil, så har jeg mulighet til å flytte til Paris. 22. At det finnes foreldre som ikke kan like mye som mine 23. Penger er ikke alt 24. Jeg og mamma er veldig like 25. Voksne kan ikke alt! Helt sant! På noen spørsmål svarer de "Vet ikke?" 26. Eksen min er en hyggelig gutt. 27. Av og til forstår foreldre ingenting 28. En rødhåret mann som har rød Vespa og heter Erik er en som mamma vil bli kjæreste med 29. Jeg er kreativ (Akkurat det har jeg aldri skjønt) 30. At det er unødvendig å bekymre seg for ungdomsskolen i hele sommerferien, i hvert fall for "en sånn som meg". 31. Det er smart å spare penger 32. Britney Spears er ikke en flink artist. Ikke en - 33. Jeg er ikke slem hvis jeg ikke vil være med til Ikea 34. Man kan ikke sitte inne på en fin dag 35. Røyking er teit 36. Ikke baksnakk 37. Jeg vil nesten alltid tape i kortspillet Seven. (Greit, den fant jeg ut selv) 38. Det kan hende man må forklare en veldig enkel ting flere ganger når det gjelder mammaer 39. Mødre trenger også klemmer og kyss på pannen 40. Voksne kan gråte (Da jeg var liten var jeg bombesikker på at dette ikke stemte) 41. Det er viktigere å være snill enn pen og kul 42. Det er stygt å lyve 43. Mamma likner på mange måter på mummimamma 44. Å si: "Du er pen!" til mødre hjelper nesten uansett 45. Mødre kan holde på hemmeligheter, det er bare ikke noe gøy å fortelle det til dem. 46. Å ha mine egne meninger 47. Hvis man bruker for mye solpuddr for ofte får man kviser 48. Det kan være koselig å rydde. Kjenner jeg sliter litt med den fortsatt, ja... 49. Jeg har det kjempebra 50. Jeg er flink til å skrive Jeg er glad i deg, mamma! :)